Life and love

Jeg har prøvd å skrive dette innlegget så mange ganger. Idag skal jeg endelig gjøre det ferdig.

Kjærlighet er så utrolig viktig i livet. Det har jeg fått oppleve veldig sterkt de siste månedene...

Jeg var veldig frisk og i god form i jula, januar og februar. Jeg var med venner hver dag og la egentlig hele sykdomslivet på hylla. Jeg gjorde ikke behandlingene mine eller tok medisinen min. Jeg var forelsket og hadde det så fint, helt til jeg ble syk igjen...



Jeg fikk lungebetennelse i mars, jeg dro til Bodø på sykehuset og fikk antibiotika intravenøst i 2 uker. Jeg dro hjem når jeg var ferdig der, men etter bare 3 dager hjemme følte jeg meg like dårlig, om ikke verre. Jeg hadde utrolig vondt i høyre lunge, det var så ille at jeg gråt bare konstant, så jeg dro på sykehuset her i Mosjøen og de hadde tlf kontakt med mine leger i Bodø og Oslo. De fant ut at jeg skulle bli sendt med ambulanse til Bodø og der fikk jeg ny antibiotikakur og aktiv smertelindring med oxycontin og oxynorm. Jeg sov mye, var helt slått ut av all smertestillende. Jeg var der i 2 uker til, men spurte om å få være der lengre siden jeg ikke følte meg bedre enda, og det fikk jeg såklart. Jeg var der hele påska, de måtte jo nesten finne ut hva som var galt med meg.

Dagene gikk, jeg snakket med vennene mine og kjæresten min hver dag. Jeg sank i blod% og måtte ha blodoverføring, to poser blod. Den helgen jeg fikk blod så blacket jeg ut, jeg husker at jeg ble trillet til kiosken med rullestol, jeg husker jeg trillte tilbake fra kiosken men husker ikke å ha kommet frem til rommet mitt... Hele resten av helgen er borte fra hodet mitt. Jeg husker seriøst ingenting. På søndag hadde jeg ringt mange og snakket tull og oppført meg rart. Jeg la ut et bilde på instagram, hvor det sto "Jeg er andpusten heletiden, men jeg ligger helt iro i senga, får ikke slappa av". Det kan jeg heller ikke huske. Jeg sank i metning, hadde 5l oxygen på men var fortsatt under 70 i metning. Legene ble veldig bekymret og sa at jeg oppførte meg komatøs, de tilkalte en respirator lege for å se på meg og hvordan jeg pustet. Han hadde heldigvis ingenting å gjøre akkurat da, så han kom med engang. Når han kom så falt jeg om og havnet i koma. Mamma ble ringt med engang og hun og stefaren min kom egentlig veldig fort, de kjørte men var fremme etter 4 timer. De ble fortalt at jeg mest sannsynlig kom til å dø men at de gjorde alt de kunne for at jeg skulle overleve.

3 døgn gikk, før de klarte å vekke meg. De prøvde engang før men da ville jeg ikke. Jeg våknet og ble bare kjempe glad, glad for å se mamma og stefaren min. De var der for meg hver dag og jeg var så glad for det. De viste meg ekte kjærlighet, virkelig.

Jeg mistet alle muskler i kroppen og måtte lære meg å gå igjen, jeg hadde trakk, lå på respirator, hadde kateter, arteriekran i lysken, cvk og alt mulig annet på meg. Jeg klarte ikke se på mobilen min på 6 dager, jeg prøvde å lese og skrive men det var vanskelig. Jeg var kjempe glad for å være i live men ting var vanskelig og jeg ville egentlig dø. Mange ville besøke meg men jeg ville ikke ha besøk, jeg ville ikke at noen skulle se meg sånn i tilfelle jeg døde så husket de meg sånn. Jeg sa bare at det gikk bra og at jeg snart kom hjem... 

Dette er så vanskelig for meg å skrive. Jeg får flashbacks hver dag. Tenker heletiden på dette, det er helt jævlig. De sa jeg kom til å dø innen 3 uker. Dette var i april. Jeg var der i 2 uker til før jeg havnet på hastelisten for transplantasjoner. Lungene mine var så ødelagte. Jeg klarte såvidt å gå da, måtte ha noen å holde meg fast i men jeg hadde stor fremgang. Jeg klarte å dusje, men måtte sitte å bli vasket av sykepleiere. Dette var et liv jeg ikke klarte å leve.

Men 26 timer etter at jeg ble satt på lista så ringte tlf fra Rikshospitalet. Jeg hørte at noen ropte utenfor døra mi "Tlf fra Rikshospitalet, hvem skal ta den?" så tok Knut den, jeg hørte alt og plutselig åpnet han døren min og sa "Vanja!!! Veit du ka??" Og jeg svarte "Nei, mein du dæ??", "Du har fått organ!" og jeg fikk skikkelig andrenalin sjokk, Sykepleieren min ringte mamma og sa ifra og jeg hylgråt i bakgrunnen så mamma fikk jo også sjokk. Jeg hadde fått organ! Nye lunger og lever. Mamma kom med engang og vi tok ambulanseflyet mens stefaren min kjørte fra Bodø til Oslo, i ett. Når jeg ble trillet inn på operasjonsalen så tok mamma fly til Værnes for å møte han.

Operasjonen tok 12 timer og når jeg våknet var de der. Jeg var så glad. Jeg gråt av glede i 5 dager i strekk og hver gang kirurgen min kom inn så sa jeg takk og begynte å gråte igjen haha... De sa at organene var som skapt for meg, de var så perfekte.



Legene sa at de aldri hadde sett så fine lunger før. Og jeg var og er fortsatt kjempe takknemlig for dette. Nå er det 6 måneder siden operasjonen, jeg lever i beste velgående og har det kjempe fint. 85% lungekapasitet! Hadde 17% før... Jeg føler fortsatt at dette er helt sykt. Helt sykt at jeg er her enda og at jeg har det så bra. Sykt at de faktisk kan gjøre sånne ting...



Jeg lå inne fra mars/april til slutten av juni. Fikk besøk av venner og hadde det fint. Har blitt tatt godt vare på av legene og sykepleierne, fantastiske folk<3 Jeg har så mye fint å si om de og jeg skulle ønske jeg kunne ta alle med meg hjem og ha fest, hahah!






Jeg lever. Endelig.

14.11.2017, kl. 12:20 × Blogg × 5 Kommentarer

Vanja

Velkommen til min blogg! Jeg heter Vanja og er 21 år fra Mosjøen, håper du liker bloggen min!

♥ Venneforespørsel

Info

Instagram: fucking_demon

Kategorier


Arkiv

hits